En lett forstuelse

Det begynte der. En gang for over to år siden. Det begynte egentlig på en fest et par timer tidligere, som resulterte i ambulanse og en tur på akuttmottak. Det fortsatte med sterke smerter og tårer. Legen konkluderte med en lett forstuelse av venstre kne. Jeg husker den første fysioterapeuten jeg kom i kontakt med mente jeg trengte bare et par timer fysioterapi for å bli frisk.

Jeg har aldri vært i nærheten av noe av det.

13 - 04 - 04 (1)

På tirsdag hilste jeg på ortopeden min. Jeg var på jobb – ortopedisk avdeling – da han kom ut fra et pasientrom. Jeg smilte bredt – direkte stolt over hvor jeg stod. Han så mer usikker ut – som om han ikke var sikker på hva han så.

Han innrømte det idag. Han hadde vært usikker. Han var sikker på at det var meg han så, men han hadde blitt meget usikker siden jeg stod der i hvitt. Det var igrunn ikke noe slikt han forventet. Da han så meg dagen etter, forstod han at han hadde sett rett. Han smilte bredt på onsdag og han smilte like bredt idag. Han har faktisk et ganske legendarisk smil. Det er så moro.

13 - 03 - 25 (2)

Jeg har vært på kontroll idag. Jeg har telt ned til denne timen siden mai ifjor og endelig var den her. Jeg har ikke ventet noe mindre siste månedene. Jeg har vært så utrolig klar for å triumfere. Jeg har gledet meg til å møte ortopeden min igjen og det ble et meget hyggelig møte.

Han smilte bredt allerede da han hentet meg inn, og ble ikke noe mindre blid av å høre hvordan det gikk. Prognosene mine er knust til fillebiter. Han mente at jeg har hatt litt flaks på min side, fordi operasjonen for et år siden var et ekstremt risikoprosjekt som først dro av gårde i feil retning.

Jeg har en patellofemoral lidelse, som trolig vil følge meg livet ut. Kneet er ikke tilbake til det gode gamle. Det er flere bruskskader og trolig en god del arrvev, som vil forstyrre kneet. Det merker jeg godt. Det er litt smårusk, men man lærer seg å leve med det. Jeg har ihvertfall innstilt meg på å leve med det. Det er ingenting ortopeden kan gjøre noe med. Han var opptatt av det idag, men ble fornøyd over å høre at min vilje også forstod det.

Han var veldig glad for at det hadde gått bra, og var veldig glad på mine vegne fordi han så at jeg hadde det virkelig ikke bra for et år siden. Det er alltid godt for en kirurg når han lykkes. Det er like moro for ham, som det er for meg – selv om betydningen er størst for min del.

58e16a50f42411e19c031231380e6971_7

Jeg er strålende fornøyd med behandlingen jeg har fått fra Ahus. Ja, jeg har vært flyforbanna på ortopeden flere ganger, men han er en dyktig mann med mye kunnskap. All behandlingen har vært grundig faglig begrunnet og i etterpåklokskapen har alt han har sagt vært riktig. Behandlingen har vært riktig, men ekstremt langvarig. Han har gitt meg mye av sin tålmodighet. Han har gitt meg en helt fantastisk oppfølgning. Han har virkelig lagt ned innsats i min skade og min helse. Det har vært god dialog og en god tone. Det har aldri vært langt mellom smil og munter tone, samtidig som det har vært alvor og seriøst.

Jeg kan også skryte av avdelingene jeg har vært innlagt på. Jeg har vært pasient på begge de to ortopediske avdelingene ved Ahus og fått god pleie fra sykepleiere og hjelpepleiere. Jeg har fått oppfølgning og fysioterapi fra tre dyktige fysioterapeuter, som har vært like forvirra og frustrerte som de fleste andre, men som har gitt viktige bidrag til å få meg opp og stå. Ja, de har forsøkt å få meg til å gå også med mindre suksess. Det fikset jeg først når jeg kom hjem.

Nå er jeg frisk. Kneskaden er et avsluttet kapitell.
Fra nå av er ortopeden og jeg arbeidskolleger som skal samarbeide på sengepost om andre pasienter. Jeg er nemlig ferdig som pasient!

Advertisements

Ny jobb!

IMG_1346 – Kopi

Kalenderen fyller seg opp. På mandag starter jeg i ny jobb og vaktene kommer nærmest på rullebånd. Den første uken er allerede fylt opp til 100%. Jeg skal jobbe i en engasjementstilling, som betyr at jeg skal jobbe ekstravakter der det er behov og være en av de viktig brikkene til at avdelingene har faglærte folk når det oppstår sykdom. Det er viktig det også!

Det er en stilling som passer mine behov akkurat nå. Jeg starter med blanke ark, som er gunstig for mentale helsa. Stillingen gir meg mulighet til å tilpasse arbeidsmengden utifra egen helse, samt at jeg har muligheten til å teste ut avdelinger og eventuelt bytte om det ikke fungerer med tanke på fysisk helse. Det passer min hverdag perfekt slik ting er nå.

Så det er igrunn ikke bare bachelorgraden som skjer om dagen. Det er egentlig alt som har ligget på vent nå på løpende bånd over 8 dager. Det skjer mer spennende til uka, men først ny jobb.  Jeg gleder meg veldig og jeg gleder meg ekstra over at jeg får begynne med et av fagområdene som engasjerer meg mest – nemlig ortopedi. De første to ukene skal jeg jobbe ved de to ortopediske avdelingene. Jeg håper det vil funke, for ortopedi har engasjert meg lenge og er et område jeg har fått unik erfaring med. 

SYKEPLEIER

35d5132aaa8711e3a50e128da8721583_8

I dag klarte jeg det – endelig. Jeg har ventet så lenge. Så veldig, veldig lenge på akkurat dette.

BACHELORGRAD i SYKEPLEIE!

Idag har jeg fullført praksisperioden jeg har vært i over 10 uker. Den siste biten jeg har manglet all den tid jeg har gått skadet. Det er så deilig. Jeg har jobbet så utrolig hardt for dette her. Jeg skulle fullføre denne praksisperioden – koste hva det koste vil. Jeg la en katastrofeplan med fastlegen. En plan vi aldri har vært i nærheten av å ta i bruk. Praksisen har gått over all forventning. Kneet har vært med på moroa.

Følelsene idag var ikke bare preget av “hurra, nå er jeg ferdigutdannet”. De var også preget av suksess og stolthet over å ha mestret alt jeg har mestret de siste to årene. For et år siden var jeg sengeliggende med enorme smerter. Prognosene pekte mot uføretrygd. Idag er jeg helt i andre enden av skalaen. Med dagens beståtte praksis har jeg motbevist. Jeg har så utrolig motbevist og det gjør meg ekstra lykkelig. Det betyr så utrolig mye mer. Jeg har jobbet målretta og bevisst, og det har gitt resultater.

Så, idag gråt jeg av glede. Det er egentlig en stund siden sist jeg gråt så mye av ren skjær glede.

På egne ben

trening1

Jeg kan knapt tro det. Jeg er ferdig hos fysioterapeuten. I går sendte hun meg på egne ben ut i verden med et stort lykke til og erklæringen frisk. Jeg har gjort jobben.  Det er ikke mer man kan gjøre som er skaderelatert. Fra nå av handler treningen om livsstil og helse. Ikke om kneet og skaden.

Det er rett og slett deilig.
Vi fant ut ta jeg hadde hatt nærmere 150 behandlinger, over to år. Det er ganske heftig, men det var det som måtte til. Nå er jeg bare lykkelig. Livet mitt surfer på en lykkebølge. Akkurat nå er jeg rusa på livet, og det er det en stund siden sist jeg var.

Første dager i praksis

b1c7196877d011e396dd12943c767152_8

I januar 2013 hadde jeg så og si 100% nedsatt funksjonsevne i kneet, og dårlige prognoser for å bli frisk. Et år senere er jeg klar for å hente frem de bitene i livet, som har vært gjemt bort siden jeg ble skadet i januar 2012. Jeg må finne frem en og en bit av gangen, og i dag starter 10 uker med praksis ved Barnepoliklinikken på Ullevål sykehus. Det er faktisk bare 10 uker til jeg er ferdig utdannet sykepleier! Praksisen er starten på slutten av en helt uforståelig og smertefull kamp. Det er bekreftelsen på den innsatsen og viljen jeg har lagt ned siste året – for å få tilbake funksjonsevnen og bli frisk.

Jeg startet igår og har hatt min første skikkelig vakt idag. Det er ganske deilig å være tilbake i vaktmodus igjen (selv om det bare blir dagvakter). Jeg er litt usikker på hvordan praksisen blir og er noe skeptisk til hvor mye jeg faktisk kommer til å lære. Det er en måte å jobbe med sykepleie på som ikke passer meg og måten jeg liker å jobbe på. Arbeidsoppgavene og arbeidstempo er liksom ikke helt det jeg er vant med. Det er noe helt annet enn på en sengepost f.eks, men noe skal jeg uten tvil få med meg og dra nytte av. Jeg kommer nok inn i rytmen etter et par vakter, og da går det sikkert bedre med skepsisen.

Det gjelder å gjøre det beste av det. Det viktigste nå er å få gjennomført og fullført.

Formaliteter her og formaliteter der

Det er så deilig når man kan legge seg på søndagskvelden og føle at den siste uka har vært en virkelig god uke. Det endte ikke så godt – med tap for Lillestrøm – men sånn generelt ellers har det vært en befriende uke.

IMG_0671

For det første har alle formaliteter hos Høgskolen kommet i orden. Jeg har fått tilbake studieretten min, er formelt oppmeldt til praksis og har fått tilgang på alt jeg trenger for å komme igang igjen. Det eneste som mangler nå er selve praksisplassen (og at den er så tilrettelagt som jeg håper), men verken jeg eller mine medstudenter får noe svar på det før rundt månedsskiftet november / desember.

Det andre som kom iorden denne uken og som er en lettelse uten like er prosessen hos NAV. Det har lenge vært et spørsmål om jeg kan få AAP under praksisperioden. AAP er den eneste inntekten jeg har – og jeg er ute av stand til å tjene penger frem til mars 2014. Praksis er ulønnet. NAV var så godt fornøyd med refleksjonene og planene på hvordan jeg skal komme tilbake i arbeid at de brukte ikke lange betenkningstiden på at det er best for alle parter at jeg får AAP mens jeg er i praksis.

Dermed kan jeg sove godt om natta – økonomisk trygghet er viktig – og så kan hele desember gå med til det som er viktigst i desember; nemlig å lese fag, fag og masse fag! 🙂

Tiden flyr – idag skal det feires. Et halvt år.

Den siste måneden har vært over all forventning og det at jeg når en dag som idag er stort. Jeg tror dette innlegget vil preges av en slags følelse av sensasjon. Det kan virke kanskje en smule overdrevet, men samtidig så er det virkelig ikke det. Dagen idag er faktisk sensasjonell. Dagen idag er helt spesiell og unik, og nesten litt uforståelig. Den er stor. For veien frem til idag har vært lang og trøblete, og selv om veien fortsatt er lang, så har jeg kommet langt. Dagen idag har vært en stor målsetning en god stund. Den sier mye om hvor langt jeg har kommet og litt om veien videre. Idag skal jeg feire akkurat dette.

Alt henger sammen med alt, men jeg skal feire.

IMG_0735-x

Jeg skal feire all fremgangen
Fremgangen kan oppsummeres med et eget avsnitt, men jeg har tenkt å dele det litt opp også. Fremgangen jeg har hatt frem til nå er formidabel. Den er over all forventning. Jeg vet ikke hvor godt folk egentlig forstår hvor formidabel fremgangen faktisk er, men altså… Jeg har vært ute av stand til å bruke mitt eget bein. Hver gang jeg har prøvd har det fremprovosert helt uutholdelige smerter. Jeg har vært sengeliggende. I en periode på åtte måneder lå jeg i senga mi til alle døgnets tider – fordi jeg ikke maktet å sitte oppreist eller i det hele tatt forflytte meg fra sengen til sofaen.

På fredag gikk jeg tur i skogen. Jeg forflyttet meg over 3,2 km – gjennom ulendt terreng, mellom trær og tyttebærlyng. Jeg vandret opp lange, bratte bakker og stablet beina for å komme de ned igjen også. Jeg fullførte med kun lettere smerter i leggene – bedre kjent som melkesyre. Det sier mye om hvor langt jeg nå har kommet.

Det er jo egentlig enda bedre at du ikke lener, med ditt blotte øye, kan se at jeg er skadet. Du kan ikke lenger ense det engang. Det er kun på trening at folk kan se at jeg har mange utfordringer enda, men ut over det merker du det ikke. I samfunnet generelt er det en utfordring – å være usynlig syk – men det er allikevel gull at jeg har kommet så langt at du, utenforstående menneske, ikke lenger kan se at jeg er skadet.

Jeg skal feire at jeg er så godt som smertefri
Jeg har levd med smerter jeg ikke visste var mulig. Man klarer ikke å forestille seg “verst tenkelig smerte”, før man sitter midt oppi det – og da jeg trodde jeg hadde opplevd det verst mulige så toppet alt seg på nytt. Til høyder som krevde sykehusinnleggelse og så store mengder smertestillende at det er skummelt bare å tenke på. Idag er jeg smertefri. Jeg går turer i skogen. Jeg står oppreist i flere timer. Jeg sitter normalt på en vanlig stol. Alle smertene som var – er borte. Helt borte. Det lille som er idag er relatert til utrente, stive muskler og en god dose arrvev som engasjerer noen nerveceller – som hjernen tolker som smerte. Lette smerter som det lar seg enkelt behandle. Et rent drømmescenario.

IMG_0728

Jeg skal feire suksessen jeg / vi endelig har med fysioterapien
Fysioterapeuten oppsummerte fremgangen tidligere i uken. Hun var helt tydelig på at treningen nå er kommet langt og lenger, enn noen gang før. Den forrige opptreningsfasen kom aldri så langt som der vi er nå. Progresjonen er jevn og god med stadig nye måloppnåelser. Stadig fremgang. Det er moro – både for meg og fysioterapeuten.

Hun har fulgt meg hele veien – igjennom alt. Hun har møtt store utfordringer og klødd seg i hodet på hvordan løse dem. Hun har prøvd. Hun har prøvd det ene etter det andre. Aldri vært rett for å si hva hun mener, enten det er positivt eller av frustrasjon. Endelig lykkes hun – og jeg vil anta at det er like gøy for henne, som for meg.

Fysioterapien har vært en nøkkel til mye. Jeg har funnet igjen den normale gangfunksjonen. Jeg kan gå i trapp igjen, både opp og ned med diagnonalgange (normal måte å gå i trappa på). Jeg har gjenvunnet mye styrke generelt. Jeg har fått tilbake full bøy og strekk. Den siste måneden har jeg også kommet igang med lengre gåturer, og løping. Jeg har begynt å trene eksplosiv styrke, som tilsier evnen til å mobilisere mest mulig muskelkraft på kortest mulig tid. Jeg har endelig fått implementert det siste elementet i rehabiliteringen og jeg trener nå på alt jeg må trene på.

I tillegg til fysioterapi to ganger i uken, så trener jeg minst tre ganger til i løpet av uken. Jeg prøver nå å legge inn minst to gåturer, pluss at jeg trener i basseng en gang i uken. Noe helt annet enn å ligge i senga!

året 2012 -3

Jeg skal feire hverdagsfunksjonen
Det å fungere i eget hjem er uvurderlig eller å være oppegående generelt. Man tror det ikke skal så mye til, men det krever faktisk en hel del. Det er vel her jeg har lært meg å sette pris på de små tingene fremfor bare de store. Det å mestre og evne å lage sin egen frokost om morgenen, eller bare å sette på en vaskemaskin når klesvasken begynner å hope seg opp. Jeg elsker å kjøre bil, og har savnet muligheten – som jeg forøvrig gjenvant i juli. Muligheten til å gjøre alt man har lyst til å gjøre – omtrent nesten alt. Vi tar mye forgitt – og det er kanskje først når man blir satt helt ut av funksjon at man ser de små gledene hverdagen bringer. Det er kanskje når man blir helt satt ut av funksjon at slike små detaljer blir store triumfer når man mestrer dem.

Jeg skal feire mulighetene i fremtiden
med alt det som er listet over så tør selv jeg endelig å se på fremtiden. Jeg har med vilje ikke sett på fremtiden, fordi alt har vært et evig kaos. Uvisst. Utrygt. Ingen mulighet å forutse. Istedenfor å bli skuffet, har jeg latt være å se på det – selv om jeg aldri har lagt det helt fra meg. jeg har begynt å se på mulighetene. På studiene. På jobbingen. Plan A er klar og jeg har så smått begynt å iverksette deler av den også og i januar 2014 skal jeg videre og igang. Så lenge studier og jobb står på vent, er jeg ikke videre eller igang. Jeg tørr også endelig å tro på at jeg skal bli tilnærmet 100% frisk igjen.

IMG_0671

Jeg skal feire akkurat dagen idag
Mest av alt – eller kanskje like mye – skal jeg akkurat idag feire den enorme milepæl jeg har nådd. Denne milepælen er stor og viktig, og sier mye om veien frem til idag og mye om veien videre fra idag. Det er kanskje vanskelig å tro, men tiden flyr. Dagen i dag er datoen for seks måneder-milepælen. Det er seks måneder siden operasjonen. Akkurat seks måneder siden intervensjonen som ga meg det jeg trengte, som fant problemet og som har gjort meg i stand til alt det ovennevnte. Det er en stor dag – en stor dato – en viktig dato.

Jeg er idag halvveis i rehabiliteringen og det er sensasjonelt – for ingen så for seg en slik fremgang som det jeg har hatt siste seks måneder. Ingen visste om jeg ville bli oppgående i det hele tatt. Det var ingenting som tilsa at jeg skulle komme så langt som det jeg har til nå. Selv fysioterapeuten og ortopden innrømte ovenfor hverandre (og etterhvert meg) at de fryktet jeg var blitt en “knekrøpling”. Operasjonen var et skudd i blinde. Nesten som å tippe tallrekka i Lotto. Et sjansespill. Det var allikevel det eneste alternativet vi hadde.

Så akkurat idag skal jeg feire og jeg skal være stolt av meg selv. Jeg har aldri gitt opp – selv om jeg har vært farlig nære. Jeg har aldri lagt fra meg trua på å kunne gjenvinne funksjonen og evnen til å fungere normalt. Jeg har aldri lagt fra meg trua på å kunne gjenoppta alt jeg la fra meg for 20 måneder siden. Jeg gir alt og enda litt til på treningene. Jeg legger inn et ekstra gir hjemme også. Jeg er fokusert. Jeg er målrettet. Jeg er stolt av meg selv for å ha kommet dit jeg er idag.

Så idag skal det feires. Fysioterapeuten mente kake var på sin plass – og kake blir det. Seks måneder er stort. Det er rett og slett fantastisk. Hurra for milepæler. Hurra for seks måneder. Hurra for meg! 🙂

Hvordan går det?

Det er snodig hvordan det er enklere å skrive om nedturene, fremfor oppturene. Oppdateringene rundt skaden og livet med skaden kommer stadig sjeldnere og det faktisk et godt tegn. Husk det!

Det er mange som lurer på det der – hvordan det går. Ikke at jeg merker spesielt mange som lurer, men indikasjonen tilsier at mange lurer. De fleste spør nemlig min mor, min far, min søster eller bror – muligens også min bestefar – fremfor å spørre meg og det er helt greit det altså. Jeg hater egentlig å få spørsmålet fordi jeg aldri vet hva jeg skal svare, men jeg er takknemlig for alle som bryr seg 🙂

Just close your eyes photo flickr

Så – rett på sak: Hvordan går det?
Det går fremover. Det var en lengre periode det ikke gikk fremover (før operasjonen), men nå gjør det absolutt det og det gir lys i tunnelen, som er en viktig faktor for motivasjonen. Jeg er kvitt så og si alle smertene, med unntak for noe smårusk. Jeg har fått igjen funksjonen i kneet uten tekniske feil (som det var mange av før operasjonen), men også det med noe smårusk. Treningen går fremover. Ufattelig sakte, men det er det sikreste kortet. Jeg er oppegående, og dermed ikke lenger lenket til min seng. Det gjør at jeg fungerer bedre til hverdags og i eget hjem. Jeg klarer igjen å utføre oppgaver som hører hverdagslivet til. Jeg er selvfølgelig glad og lykkelig over at hverdagen endelig fungerer igjen og at ting går gradvis fremover steg for steg.

Det er allikevel slik at man veldig lett får sekundær komplikasjoner / diagnoser / sykdommer når man blir langvarig syk. Jeg er intet unntak. Nå som kneet er “ute av verden” – så kommer disse andre tingene bedre til syne og det jeg tar av medisiner nå er relatert til dette andre, fremfor selve kneet. Jeg sliter med en slags angst (en dose PTSD, litt fobi og bittelitt generalisert angst) etter mange måneder med en så stor nedsatt funksjonsevne at det har blitt en enorm krise. Jeg og kneet trenger lang tid på å bli venner med hverandre igjen, og så lenge vi er uvenner så plages psyken. Jeg sliter også med fysisk utmattelse – som henger sammen med muskelsvakhet og dårlig utholdenhet. Jeg regelrett faller sammen sånn nå og da, og trenger en dag eller to på å stå oppreist igjen. Det blir jo gjerne slik når man blir langvarig sengeliggende. Energien forsvinner, men det kan gjøres noe med.

Untitled photo flickr

Hva med jobben og studiene:
Jeg er ikke tilbake i jobb enda og jeg kommer ikke tilbake i jobb før tidligst ett år etter operasjonen, som er mars 2014. Jeg har en fysisk krevende jobb og må dermed være 100% før jeg kan gå tilbake. Det at jeg ikke kan gjenoppta dette før tidligst ett år etter operasjonen henger sammen med at ingen – absolutt ingen – vet hva slags skademekanisme det er snakk om som utløste skaden, og med den komplekse sykehistorien denne skaden har hatt så er det bred enighet om at det skal trenes opp sakte og brukes god tid. Det skal ikke tas en for tidlig sjanse, fordi det da er det en betraktelig økt risiko for varig nedsatt funksjon og skade i kneet.

Det er også et spørsmål om jeg noen gang kommer tilbake. Jeg har hatt – og enda delvis har – en ganske stor funksjonsnedsettelse i kneet. Det gir begrensinger som vi håper og tror jeg kan trene meg ut av, men vi vet ikke. Dette er spørsmål jeg ikke vil få svar på før våren 2014.

Jeg har også 10 uker igjen med yrkesrettet praksis på Høgskolen, før jeg er ferdigutdannet sykepleier. Alt fokus ligger rettet mot dette nå. Det er utrolig viktig for meg å få fullført utdanningen min (spesielt når det gjenstår kun 10 uker av 3 år) slik at jeg står sterkere i arbeidslivet når jeg skal ut å søke jobb – uavhengig av hva jeg søker på. Praksisen min skal tilrettelegges, slik at jeg kan komme meg igjennom selv med nedsatt funksjonsevne. Den vil også gi viktig svar på om jeg kan jobbe med som vanlig sykepleier, eller ikke.

Untitled photo flickr

Hva går dagene til da?
Jeg er hjemmeværende og trives relativt dårlig med det, men prøver å gjøre det beste ut av det allikevel. Det tærer på psyken å være hjemmeværende, spesielt når man helst vil tilbake til jobben sin. Hverdagen er vanskelig, men jeg tror jeg blir litt flinkere på det for hver dag som går på å mestre det på en god måte.

Det går med mye tid til opptreningen. Jeg går til fysioterapeut to ganger i uken, og så har jeg akkurat startet opp med bassengtrening en gang i uken. Resten av uka trener jeg hjemme – varierende aktiviteter. Det blir også en hviledag eller tre – som er viktig med tanke på utmattelsen.

Resten av tiden bruker jeg på huslige arbeidsoppgaver og småbrukets pliktoppgaver og prosjekter. Jeg jobber med bokprosjektet mitt (slektsforskning) og finner stadig noen nye fjerne slektninger. Jeg spiller avhengihetsskapende spill på Facebook. Mest når jeg hviler, men litt utenom også. Så – nesten viktigst – er jeg tilbake på Åråsen, og på Åråsen finner jeg alltid livskvalitet for det er to timer hvor alt dette andre ikke eksisterer. Jeg legger igjen alt som er i portene på Åråsen, og lever i en helt egen verden. Det er to timer med bare fotball – god eller dårlig – og stemning, og bare det.

Så slik er det. Slik har jeg det nå og slik vil det trolig være en stund.

Vålerenga – Lillestrøm

Ren idyll.

Sola skinner, jeg sitter godt plassert i VG-svingen og over meg vaier et gult og svart praktflagg. Det er noen minutter med ren idyll, glede og føles av at livet er perfekt.

Nesten. Jeg befant meg egentlig i et område hvor fornuften kan utspørres. Fotballkamp på Ullevål. Høyrisikokamp til tusen – med politiovervåkning (pansrede biler, politihunder, hjelmer, batong og skjold), trange forhold og mye folk, samt et ekstremt spenningsnivå og høy sannsynlig for sterkere engasjement enn selvkontroll. Alt tilrettelagt for at jeg – og da definitivt meg – kunne komme ut fra stadion med en noe forverret helsetilstand. Jeg aner ikke hvorfor jeg utsetter helsa for slik risiko, men engasjementet er stort og gleden det gir av å være tilstede større. Livskvalitet.

Bussturen til Ullevål igår

Det kunne vært fint om vi vant – siden LSK fortjente å vinne. Det er derfor det føles ut som et tap – keeper Kongshavn (og dommeren) sikrer Vålerenga et poeng i denne kampen Nå spilte ikke gutta våre spesielt engasjerende fotball, men den var i hvert fall bedre enn Vålerenga sin. Rolige forhold på tribunene, foruten et par virkelig usmakelige bannere fra et par idioter i gjengen vår dessverre, og generelt ganske god stemning. Utrolig mange følelser igjennom 90 minutter. Det er utrolig hvordan man på så kort tid kan føle ellevill glede, fortvilelse, irritasjon, sinne, ekstase, begeistring, lettelse, frustrasjon, og håp. Elsker fotball. Rett og slett elsker.

… og ja, jeg kom fra kampen uten noen forverring av noen sort. Den generelle belastningen var stor og det kostet en del timer på sofaen i etterkant, men nå er alt tilbake til normalen og da er det igrunn greit 🙂

Min (nest) største utfordring denne høsten

me1

Den største utfordringen denne høsten er uten tvil opptreningen. Det skal trenes. Det skal trenes mye. Det skal trenes hardt. Det skal oppnås styrke. Det skal oppnås balanse. Det skal oppstå stabilitet. Det vil koste. Det vil koste blod, svette og sikkert noen tårer.

Det står verre til med hverdagen – for hva inneholder egentlig hverdagen? I bunn og grunn ingenting. Annet enn treningen vel og merke, men det er en liten time av hele dagen. Familien min har vært tilbake i jobb siste uken og jeg har vært hjemme alene. Jeg har sovet lenge om morgenen og ting som burde vært en selvfølge har faktisk vært et tiltak. Jeg mangler engasjement. Det å stå opp er tiltak. Det å faktisk lage seg en enkel frokost er tiltak. Det å få dagen igang er et tiltak. I vinter og våres var jeg ikke i stand til å stå opp. Nå kan jeg det, men jeg har ikke noe mer å engasjere meg i.

Så utfordringen er akkurat så enkel – å stå opp om morgenen og å finne ting å engasjere meg i til hverdag i den tiden jeg har hvor jeg ikke kan jobbe eller studere. Det høres utrolig enkelt ut, men er ufattelig vanskelig. Det er tungt å gå hjemme hver eneste dag. Den første uka har vært vrien, men gitt meg innsikt i hva jeg har foran meg denne høsten. For meg viser det bare hvilket engasjement jeg har for jobben min og for studiene mine, og det kan bli ganske psykisk tungt om jeg ikke legger bedre planer for meg selv. Det blir en utfordring, men jeg klarer nok den også som så mange andre utfordringer jeg har møtt på min vei.