Lillestrøm – Molde

b95ae20cf78511e2982f22000a9f3c23_7

ENDELIG!

Jeg har nesten ikke ord for hvor fantastisk jeg hadde det på lørdag. Jeg har nemlig fått klarsignal / godkjenning / gradert friskmelding til å gjenoppta en av mine største lidenskaper. Nemlig fotballen. Jeg har ikke vært på Åråsen denne sesongen – overhode – og det har vært skrekkelig tungt. Det var derfor en sann glede å være tilbake på lørdag.

Det var rett og slett fantastisk. Hvis det er et sted hvor kneskaden nærmest ikke eksisterer, så er det når jeg er på Åråsen og står sammen med mine medgale. Kroppen oste over av herlig adrenalin, litt endorfiner og ekstremt mye lykke når jeg kom hjem på lørdag. Det var rett og slett fantastisk deilig å skrike seg hes og juble som en galning når scoringene kom (samt når keeperen vår reddet en straffe). Det smakte selvfølgelig enda bedre at LSK vant, at LSK spilte bra fotball igjen – hele kampen igjennom, at en av våre mest savna spillere med langt skadeavbrekk gjør comeback og bruker 23 sekunder fra han entrer banen til han scorer! Det bare kokte over av entusiasme og det er deilig.

Det faktum at kroppen ble ganske sliten av det hele (2×45 min stående) og at kneet varslet litt forsiktig at dette var bevegelser det ikke var helt trygg på – det gjorde ingenting. Angsten fikk ikke spillerom og jeg har ikke vært plaget i dagene etter. Trolig bare den utrente meg som fikk en god treningsøkt tenker jeg.

Jeg rett og slett ELSKER fotball. Jeg elsker tribunelivet. Jeg elsker Lillestrøm Sportsklubb.
… og jeg gleder meg allerede vilt til neste kamp.

Advertisements

Hverdagen etter Catosenteret

13 - 05 - 17 (4)
Tiden flyr og jeg har snart tilbragt to uker hjemme etter Cato-oppholdet. Det har lenge vært tydelig fra meg at jeg følte oppholdet på Catosenteret ikke var som forventet og trolig for tidlig for min prosess, og det stemmer til dels også, men alt er ikke svartmalt.

Jeg fikk mye positivt ut av oppholdet på Catosenteret – uten tvil! Familien har vært tydelig på at jeg kom hjem med ny glød og energi, og jeg har kommet meg veldig i selvstendighet. Jeg er langt fra den grønnsak-tilstanden jeg var i før jeg dro til Catosenteret. Jeg flyttet hjem til meg selv, på småbruket, og gikk løs på flere av mine huslige prosjekter (hagestell og oppussing) som har ligget å vente på meg, umiddelbart etter hjemkomst. Det viser at jeg har hatt noe å tjene på å være der. Jeg har fått tilbake hverdagsenergien og hverdagsfunksjonen. Jeg klarer fungere og trygg i oppgaver som kneet mitt mestrer. Jeg har kunnet gjenoppta bilkjøring (love it) og er tilbake med ansvaret for vedlikeholdet av hagen.

Treningen derimot er det litt verre med. Konklusjonen fra Catosenteret for oppholdet viser at mine folk på CS og jeg har ikke vært på samme side – overhode. Det er fryktelig ugunstig. Det var fysioterapeuten min som bekreftet følelsene som jeg har hatt hele veien. CatoSenterets ønskede fokus for veien videre er ikke relatert til kneet i det hele tatt, og det er så fullstendig imot hva jeg selv føler jeg trenger og ønsker. Rapporten fra CS viser at de ikke har forstått hva jeg nøyaktig har gjennomgått – og det skaper feil forutsetninger for veien videre. CatoSenterets mening for innholdet i veien videre er også fullstendig stridig med hva fysioterapeuten min mener jeg bør jobbe videre med og hva hun ser på som absolutt nødvendig. Fordelen er at jeg og min fysioterapeut er på samme side, og har en utrolig fin og god dialog. Vi er enige om at vi så for oss ting annerledes på CS, og at forventningene ikke er direkte tilfredsstilt.

Nå er jeg igang med nytt treningsprogram, tett oppfølgning fra fysioterapeuten og jobber aktivt med å styrke muskulaturen i lår/legg, samt stabilitet i både kne og ankel. På den måten skal jeg få bukt med angsten og gjenvinne tryggheten til kneet gjennom økt funksjon, styrke, og stabilitet.

Catosenteret dag 17 – en tur på golfbanen

SONY DSC

I dag har det vært tur ut! – og det til golfbanen i Son. Jeg spilte ikke golf – beinet var ikke så samarbeidsvillig til det. Du må fordele vekta på begge beina, en liten knekk i kneet og alt det der for at du skal spille god golf – og jeg hadde ingen av delene idag. Vi vurderte en stund om jeg i det hele tatt skulle være med, men jeg er glad i det sosiale og ble med allikevel. Jeg koste meg med det jeg liker å gjøre – ta bilder og heie folk frem! 🙂

CatoSenteret dag 16

0e7009a0e32911e28cf922000a1fcc03_7

Rolig dag på CatoSenteret idag – med fokus på egentrening og balanse. Jeg begynner å kjenne på at det nærmer seg slutten for oppholdet. Det går liksom litt tyngre å engasjere seg, og man har egentlig bare lyst til å begynne på nedpakkingen. Så ivrig er jeg ikke – istedet har jeg brukt litt av tiden idag til å tegne. Ikke er jeg spesielt til tegner av meg, men greit å drive tiden med noe. Det er jo et tegn på at man lengter hjem, når det man ender opp med å tegne er et bilde av stedet man bor!

Catosenteret dag 14 og 15

825d928ee1a711e28ea222000a9f1946_7Nedtellingen pågår for fult… (Bilde fra Instagram – søndag). 

Så er plutselig den siste uke på CatoSenteret igang. Noen ganger har tiden her gått sakte, men egentlig så har den gått veldig fort. Ihvertfall når jeg ser mer tilbake på det. Etter mye manglende motivasjon forrige uke, så klarte vi tilslutt å rydde opp i det som stod i veien for motivasjonen. Så den gikk litt oppover igjen på fredag – da jeg fikk tilbake litt den treningen jeg liker best og føler er mest nyttig i forhold til kneet. Nyttig. Så både på fredag og i helgen fikk jeg et slik snodig innfall om at jeg skulle ta en ekstra treningsøkt i treningssalen. Det gjorde godt altså! Virkelig…!

Idag så har vi hatt avslutningssamtale. Litt tidlig, men de trenger litt tid på å skrive ned det de skal skrive, som alle disse behandlerne mine hjemme skal ha. Jeg har vært ærlig på at oppholdet svarte ikke til forventningene mine, men nærteamet mitt er godt fornøyd og trakk jo frem en del ting som jeg ikke tenker like lett over. Jeg tror jeg vil se det mye lettere når jeg kommer hjem. Jeg håper ihvertfall det. Så konklusjonen er at oppholdet absolutt har vært til god nytte for å komme skikkelig igang hjemme – både med trening og hverdagsliv. Sosialt også for den sakens skyld.

Nei, nå ser jeg bare fremover å komme hjem til eget hus og egen seng. Til undulatene – som jeg savner helt ekstremt. Til alle de oppgavene som venter på meg, som skal holde meg igang mens jeg trener jeg sakte men sikkert opp igjen dit jeg skal, må og bør være. Ja, og til Åråsen – som jeg og nærteamet er enige om at er passer perfekt å vende tilbake til nå! 🙂

Lillestrøm – Vålerenga

b3c66098e18a11e2bc0822000a1f9737_7Fantastisk TIFO!

Så går vi på det sureste nederlaget som finnes – å tape for Vålerenga. Det er virkelig surt. Det har det alltid vært. Det kommer det alltid til å være. Det verste idag er egentlig det faktum at LSK virkelig eide og regjerte i 1. omgang – og burde ha ledet med minst et mål. Kanskje to også. Dessverre så er LSK vaksinert mot å score – og målene uteblir. Når LSK attpåtil kollapser i starten av 2.omgangen – så går det den veien det har pleid å gå denne sesongen. Vålerenga får en scoring. Det blir en god og en ræva omgang. Jeg synes LSK kommer mer inn i kampen utover 2.omgangen – men ikke nok til å ta hverken ett eller tre poeng. Så da er det bare å lade opp til en uke hvor Vålerenga-supportere i bekjentskapskretsen får hovere.

Jeg har en drøm om at LSK en dag kan spille like engasjerende fotball – som de gjorde i 1. omgangen idag – HELE KAMPEN IGJENNOM!

Catosenteret dag 11, 12 og 13 – ærlighet var lengst

b01375c4d40311e2a9de22000a1f92c9_7

Det har vært stille på meg noen dager nå. Det er sikkert ugunstig med tanke på at det siste jeg skrev ikke akkurat var av noen oppløftende art. Mandagen var ræva pga. strekken i lårmuskulaturen. Tirsdagen var ræva pga. ettervirkningene av den strekken. Onsdagen var ræva for da ble jeg kastet ut i noe jeg overhode ikke mestret. Idag har vært akkurat sånn passe. Det har på en måte trigget angsten opp på et nivå, som er irriterende slitsomt. Oppholdet har med det gått inn i en fase, som ikke er så oppløftende som jeg først så for meg og håpet på. Det har egentlig blitt en utfordring å finne inspirasjonen til å komme seg igjennom resten av oppholdet. Det gjenstår kun 5,5 aktive dager nå (+ 2 helgedager). Det burde ikke være så vanskelig, men… Min primærkontakt har sett det – helt på egenhånd- og lovet å hjelpe meg på vei, takk og lov.

Jeg høres ikke akkurat entusiastisk ut. Det er jeg ikke heller. Jeg begynner å kjenne behovet for det jeg har der hjemme. Jeg er vant til en meget tett, individuell oppfølgning fra F-A-N-T-A-S-T-I-S-K-E Jannicke (fysioterapeuten min). Jeg får jo tett oppfølgning her også – men langt fra på det individuelle behovet som jeg, meg, kneet og angsten trenger. Jeg savner den systematiske styrketreningen. Jeg savner å se den sterke fremgangen. Jeg føler på at fremgangen i tiden jeg har vært her er minimal, at jeg kunne ha fått mer ut av oppholdet om jeg hadde kommet på et senere tidspunkt, eller hadde vært på en av de andre avdelingene.

Motivasjonen er på bånn. Jeg har ekstremt lyst til å reise hjem – reise på Åråsen på søndag, sove på min egen knirkefri, springfjærmadrass, se undulatene mine, kunne slappe av uten å kjenne på at kroppen er fullstendig utladet, komme tilbake til hverdagen som var langt mer smertefri enn den er nå (de syv ukene før jeg kom hit var magiske!), osv. Jeg tror lista kunne blitt lang.

Nærteamet er mer entusiastiske enn meg, på mine vegne. De har sett en del ting jeg ikke har sett, men jeg er alt for knefokusert. Det er jo en ulempe, men samtidig HELT naturlig. Livet mitt har jo bare vært det kneet i en periode, og det er hovedfokus enda – så da er det lett å glemme alt det andre. Vi får se på mandag, om ikke nærteamet i den avsluttende samtalen kan komme med noen oppløftende ord. Kanskje det får meg igjennom den siste uka uten det store strevet.

Det eneste “gode” jeg føler akkurat nå er at tiden jeg har vært her og som er nyttig er at jeg har fått kartlagt alt det jeg absolutt må jobbe mer med når jeg kommer hjem, og som må bli sterkere før jeg er klar for det som venter meg der fremme. Dessuten er det jo utrolig sosialt her da (det er jo oppløftende deluxe) – så jeg kommer meg godt igjennom kveldene. Det er utrolig hyggelig folk som er her samtidig som meg – og vi sitter ofte sammen på ettermiddagen / kveldene fremfor å sitte hver for oss på rommet. Ikveld venter en ny runde quiz – og vi er klar for å huke inn seieren! Jeg kommer jo tross alt fra Romerike – med quizbyen Lillestrøm!

Catosenteret dag 10 – lenge siden sist, i negativ forstand

4e989836dced11e2918122000a9f4d8a_7
Idag har ikke vært noen god dag – sånn bortsett fra de to timene med fullstendig pause ute i sola. Sol gjør alltid godt!

For det første har motivasjonen tydeligvis tatt helgeferie, uten å returnere når helgen var over. Akkurat nå kunne jeg helst egentlig tenke meg å reise hjem. Jeg kjente på det savnet igår. Det er så enkelt at jeg er veldig familiekjær. Familien betyr mye.

Det verste idag er at kneet har fått seg en real trøkk. En trøkk av typen som fremkaller angst. Farlig angst. Hele skadehistorien i kortfilm. Helvete utløst på nytt. Du ser tegninga? Jeg hadde hatt en flott treningstime – uten problemer og var egentlig godt fornøyd, da jeg ruslet videre til stretching-time. Det var under denne timen det skulle gå dritt. På vei ned i stilling, for å strekke på lårmuskulaturen kjenner jeg at beina er totalt utslitt og holder ikke. Jeg må snu og det er i det jeg skal gå opp igjen at jeg kjenner det. Det er som et smell – et lettere smell. Ikke like kraftig som mange av mine andre tidligere smell, men sterkt nok. Smerten satt der umiddelbart. Ubehaget var stort. Angsten var størst.

Jeg merket så snart jeg belastet beinet. Det var vondt å tråkke ned. Jeg låste kneet umiddelbart. Halting var et faktum. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Det høres dramatisk ut – det var kanskje det akkurat da også. For når slike ting skjer – så aner man virkelig ikke om det er enten eller a eller b. Det er ikke så dramatisk lenger nå – takk og lov. Jeg merket meg relativt raskt at kneskjellet var bevart og lå rolig. Det var ikke kneskjellet som hadde lekt jubalong. Det virker som det bare er et overstrekk av en muskel/sene i overkant av kneet. Smertestillende hjelper godt og fjerner smerter. Det hovnet litt opp, men den har jeg klart å behandle ned igjen. Nå har jeg det ganske ok – foruten at jeg har massiv angst da. Det er det absolutt verste.

Det er trolig ikke så stort som det føles, ettersom funksjonen i kneet er intakt og belastning nå i kveld går greit. Alle kan få senestrekk. Det er bare det at nervesignalene mine i og rundt kneet er langt kraftigere enn vanlig fordi de står i helspenn og oppfatter den minste lille ting, i tillegg til at nervene har opprettet direktelinje til mellom kneet og hjernen. Jeg har fått beskjed om å prøve meg frem forsiktig i morgen under egentreninga. Så får vi se hvordan beina responderer da. Det skal ikke være noe farlig. Jeg gjentar den til meg selv til stadige i tro på at det stemmer.

I mellomtiden har jeg prøvd å nyte sola – som endelig har dukket opp igjen, etter store mengder med regn!

Catosenteret dag 8 og 9

13 - 06 - 21 (1)

Ettersom energien har vært virkelig både bunn siste uken, så måtte nærteamet gå inn å bremse meg litt. Fysioterapeuten min ga med rett og slett 100% treningsfri igår. Det eneste jeg deltok på var de teoritimene vi har på torsdager. Det var igrunn greit – for jeg ble sliten bare av teorien også. Været i Son var fantastisk, så istedet for å hvile på sofaen – så hvilte jeg i en stol på solterrassen i nærmere tre timer – totalt iløpet av dagen. Det ga fine resultater på huden – ved enda flottere skille på venstreleggen (prosjekt tidenes bleikeste kne), farge i ansiktet og på overkroppen.

Idag startet ikke programmet mitt før kl. 11:00 – så jeg valgte med viten og vilje å skulke frokost, slik at jeg kunne sove så lenge jeg ønsket ettersom jeg er så sliten. Det gjorde godt – for endelig følte jeg at jeg stod opp med vilje, og ikke mot min vilje. Så idag har jeg trent litt igjen med egentreningsprogrammet, samt “fredags spesial” – en time hvor vi egentlig leker fremfor å trene, men blir like svette og slitne som under en hard treningsøkt.

Det er slik at jeg nå faktisk er ca. halvveis. Fredag om 14 dager skal jeg hjem – og da helt hjem til MEG SELV! Jeg har jo bodd hos mamma og pappa siden utskrivelsen fra sykehuset, frem til jeg kom til Son. Jeg tror nok ikke ting til nå har stått helt til forventningene, men det handler om at jeg her er utfordret på HELT andre måter enn jeg hadde tenkt meg. Jeg trodde jeg skulle få trent ekstremt masse, men fremgangen på treningsfronten er liten etter to uker. Jeg har jo trent mer enn hva jeg er vant med, men før jeg kom hit hadde vi trent veldig spesifikt på styrke – spesielt i lår og legg. Det forsvant litt, til fordel for en del andre ting. Jeg får jo trent hverdagsenergien – for sofasliter er det lite anledning til å være her. Jeg trener jo balanse og kjernemuskulatur, men det syns ikke like godt som styrketreningen. Det blir spennende å se hvordan vi fortsetter når jeg kommer tilbake til fysioterapeuten min der hjemme.

b01375c4d40311e2a9de22000a1f92c9_7

Jeg satt også å reflekterte over hvordan det egentlig gikk med målene mine, som jeg har for oppholdet her på Catosenteret.

  • Jeg skal få økt trygghet i bevegelse av kneet: Det går jo framover. Jeg bruker beinet aktivt og langt mer grad når jeg f.eks er i bassenget. Under fredagsspesialen idag, så ble jo angsten overstyrt av konkurranseinstinktet og jeg utfordret meg selv. Jeg fikk se i etterkant at det gikk jo ganske fint. Jeg tror jeg kan komme langt på dette punktet, men at det vil stå mye igjen når jeg skal hjem.
  • Bedre balanse: Dette trener jeg jo veldig spesifikt på – både med egentreningen og i bassenget spesielt. Jeg merker litt fremgang på det til nå, og tror det vil bli enda bedre innen jeg er ferdig her.
  • Kondisjon/styrke: Dette punktet er det som ligger nederst på prioriteringslista, da jeg har MANGE punkter jeg kan og må fokusere på, at det nesten blir litt mye. Det er allikevel viktig, men kanskje det jeg skal ta mer tak i hjemme. Jeg varmer opp på ergometersykkelen og vi håper jeg kan øke kondisen her med et par minutter. Fra seks minutter hos fysioterapeuten eksternt, så har jeg nådd 8 minutter idag. Styrken kommer med treningen generelt, og fokuset ligger mest på kjernemuskulaturen ift. balanse.
  • Trappegang: Det går FREMOVER! – og her på Cato så går jeg endelig trappene med begge bena. Hvordan trappen er bygd opp har faktisk mye å si, og trappene her er bedre ergonomiske enn de jeg f.eks har hjemme, men så lenge jeg får trent på det og økt både trygghet og styrke så er det lovende! 🙂
  • Sykle igjen? Ikke aktuelt enda.
  • Realistisk balanse mellom aktivitet og hvile: Tja, her sliter jeg litt. Det er liksom enten eller for meg, hvis jeg først begynner med noe så tar jeg i fult ut og når jeg har hundre avtaler, så sier jeg liksom ikke nei. Ugunstig – samtidig har jeg jo med den siste uken fått erfare hvor viktig det er å kjenne på begrensningene.

Nå er helgen her. Catosenteret er nesten renset for brukere – og jeg tror jeg er den eneste igjen i min korridor. Til gjengjeld får jeg besøk av søsteren til overnatting i helgen, så det blir kos!

CatoSenteret dag 7 – a day at sea

13 - 06 - 19 (1) 13 - 06 - 19 (2)

Det er fast hver onsdag, på sommerstid, at min gruppe – ARR – er ute på tur. Det varierer litt hva man finner på, men det er ofte relasjon til vannet og fjorden på sommerstid. Idag intet unntak. Vi dro ut på en øy rett utenfor spahotellet her i Son. Hele ARR-gjengen med fire av de ansatte. Det var mulighet for flere aktiviteter, men jeg er seriøst SLITEN (!) så jeg benyttet dagen til bare å sitte rolig og være sosial fremfor å padle eller fiske eller hva enn annet de hadde å by på. Jeg tror igrunn jeg hadde nok av sjølufta for idag.

Det er nok slik at det begynner å bli for mye. Så nå går nærteamet inn å bremser meg. Jeg klarer å dra meg selv opp på samtlige aktiviteter som er planlagt. Ingen unnasluntring. Jeg er faktisk mer ivrig enn jeg bør. Jeg tenker det er nyttig for å bryte mønsteret fra hjemme, men overgangen har nok blitt for stor så jeg taper mer og mer krefter, fremfor å skape mer av det. Så det blir en liten retningsendring for de siste to ukene.