Kroppen har vært igjennom en påkjenning av de sjeldne. Den siste uken ble virkelig fylt opp med alt, og det er jeg lite vant med – og dermed tømte jeg kroppen for energi. Nå sliter jeg med å lande igjen og finne tilbake til rytmen og den gode energien. Det kommer seg vel etterhvert…
Treningen har gått ganske greit så langt denne uken – men det har kanskje blitt litt for mye av det. Litt for mange avtaler. Jeg har vel følt på at jeg ikke klarer å hente meg inn mellom hver gang og da er det kanskje litt over grensa. En god blanding av bassengtrening, avspenning og kroppsbevissthet (egne type treningstimer), samt at jeg endelig er igang med egentreningen som er 100 prosent målrettet mot mine utfordringer. Jeg deltar på alt og gjør mitt beste hver gang. Ingen unnasluntring, selv om jeg har hatt sykt lyst flere ganger pga. manglende energi.
Det at treningen er igang er med det tempo som er gir utfordringer, som jeg sliter med å finne mestringsstrategi til. I hvert fall pr. nå. Kneet har begynt å si ifra, på måter jeg ikke liker og har dårlig erfaringer med. Virkelig ikke liker. Gamle smerter (eller smerter på samme sted som de verste tidligere) – dog i mindre kraftskala – har meldt seg på nytt og slik trigger angsten og angst stjeler enda mer med energi. Jeg har enn så lenge grei kontroll på de, og fysioterapeuten min passer godt på meg så jeg ikke overanstrenger meg eller tar i for hardt.
Den største utfordring denne uken har nok vært samtalene jeg har hatt. Naturlig nok blir jeg jo testet på det psykisk også. Det er en utfordring. For det første så har jeg stengt mye av det ute, når jeg har vært hjemme. For det andre så er jeg så målretta på min fysiske tilstand at jeg legger den psykiske vekk – selv om de henger meget tett sammen. Vi har vel – nærteamet mitt og jeg – funnet ut at jeg faktisk sliter med sorg over tapt funksjon, at jeg trolig har vært mer deprimert enn noen har trodd eller tenkt og at jeg sliter med fremtidshåpet – selv om jeg har ganske klare mål for fremtiden. Det er ikke det. Jeg bare sliter med å tro på at jeg vil komme dit, slik vi planlegger.
Jeg vet jeg skal fullføre praksisen og utdanningen min. Det er jeg så innstilt på – koste hva det koste vil, men noe mer enn det tror jeg ikke på. Jeg bare håper at jeg vil klare å nå mine mål. Jeg klarer ikke å se for meg at dette skal gå bra hele veien. Den enorme nedturen jeg fikk i august 2012, som varte helt frem til operasjonen mars 2013 sitter utrolig godt fast i meg at jeg nesten venter på at det skal skje igjen. Så mens nærteamet mitt har forsøkt å snakke om muligheter i oktober eller november, så tenker jeg på om jeg faktisk vil være istand til å flytte hjem til meg selv, når jeg kommer hjem fra Catosenteret. Så langt tørr jeg å la meg selv tenke, og det er bare tre uker frem i tid.
Så er det en del ting jeg virkelig ikke liker å snakke om. En av tingene er f.eks jobben min. Det er ikke fordi jeg ikke vil jobbe, men fordi jeg savner jobben min, lengter tilbake, føler på savnet av det meningsfylte jeg gjør i jobben min, tanken på at det er lenge til jeg vil være tilbake, samt tankene om jeg i det hele tatt kan gå tilbake osv. osv. Det er mange spørsmål som består ubesvart, og fordi det er vanskelig å planlegge blir de stående ubesvart en god periode til jeg føler jeg har bedre kontroll.
Jeg hadde dessuten mitt første besøk her på mandag – det gjorde veldig godt. Søte Christine tok turen ned – og vi koste oss med en middag i Son “sentrum”. Alltid koselig å se igjen sin aller beste venninne, som til daglig bor i Stavanger. I morgen venter en tur ut på fjorden en plass. Det er meldt herlig vær, så håpet er på en rolig dag hvor kreftene kan hente seg inn igjen.