Det er snodig hvordan det er enklere å skrive om nedturene, fremfor oppturene. Oppdateringene rundt skaden og livet med skaden kommer stadig sjeldnere og det faktisk et godt tegn. Husk det!
Det er mange som lurer på det der – hvordan det går. Ikke at jeg merker spesielt mange som lurer, men indikasjonen tilsier at mange lurer. De fleste spør nemlig min mor, min far, min søster eller bror – muligens også min bestefar – fremfor å spørre meg og det er helt greit det altså. Jeg hater egentlig å få spørsmålet fordi jeg aldri vet hva jeg skal svare, men jeg er takknemlig for alle som bryr seg 🙂
Så – rett på sak: Hvordan går det?
Det går fremover. Det var en lengre periode det ikke gikk fremover (før operasjonen), men nå gjør det absolutt det og det gir lys i tunnelen, som er en viktig faktor for motivasjonen. Jeg er kvitt så og si alle smertene, med unntak for noe smårusk. Jeg har fått igjen funksjonen i kneet uten tekniske feil (som det var mange av før operasjonen), men også det med noe smårusk. Treningen går fremover. Ufattelig sakte, men det er det sikreste kortet. Jeg er oppegående, og dermed ikke lenger lenket til min seng. Det gjør at jeg fungerer bedre til hverdags og i eget hjem. Jeg klarer igjen å utføre oppgaver som hører hverdagslivet til. Jeg er selvfølgelig glad og lykkelig over at hverdagen endelig fungerer igjen og at ting går gradvis fremover steg for steg.
Det er allikevel slik at man veldig lett får sekundær komplikasjoner / diagnoser / sykdommer når man blir langvarig syk. Jeg er intet unntak. Nå som kneet er “ute av verden” – så kommer disse andre tingene bedre til syne og det jeg tar av medisiner nå er relatert til dette andre, fremfor selve kneet. Jeg sliter med en slags angst (en dose PTSD, litt fobi og bittelitt generalisert angst) etter mange måneder med en så stor nedsatt funksjonsevne at det har blitt en enorm krise. Jeg og kneet trenger lang tid på å bli venner med hverandre igjen, og så lenge vi er uvenner så plages psyken. Jeg sliter også med fysisk utmattelse – som henger sammen med muskelsvakhet og dårlig utholdenhet. Jeg regelrett faller sammen sånn nå og da, og trenger en dag eller to på å stå oppreist igjen. Det blir jo gjerne slik når man blir langvarig sengeliggende. Energien forsvinner, men det kan gjøres noe med.
Hva med jobben og studiene:
Jeg er ikke tilbake i jobb enda og jeg kommer ikke tilbake i jobb før tidligst ett år etter operasjonen, som er mars 2014. Jeg har en fysisk krevende jobb og må dermed være 100% før jeg kan gå tilbake. Det at jeg ikke kan gjenoppta dette før tidligst ett år etter operasjonen henger sammen med at ingen – absolutt ingen – vet hva slags skademekanisme det er snakk om som utløste skaden, og med den komplekse sykehistorien denne skaden har hatt så er det bred enighet om at det skal trenes opp sakte og brukes god tid. Det skal ikke tas en for tidlig sjanse, fordi det da er det en betraktelig økt risiko for varig nedsatt funksjon og skade i kneet.
Det er også et spørsmål om jeg noen gang kommer tilbake. Jeg har hatt – og enda delvis har – en ganske stor funksjonsnedsettelse i kneet. Det gir begrensinger som vi håper og tror jeg kan trene meg ut av, men vi vet ikke. Dette er spørsmål jeg ikke vil få svar på før våren 2014.
Jeg har også 10 uker igjen med yrkesrettet praksis på Høgskolen, før jeg er ferdigutdannet sykepleier. Alt fokus ligger rettet mot dette nå. Det er utrolig viktig for meg å få fullført utdanningen min (spesielt når det gjenstår kun 10 uker av 3 år) slik at jeg står sterkere i arbeidslivet når jeg skal ut å søke jobb – uavhengig av hva jeg søker på. Praksisen min skal tilrettelegges, slik at jeg kan komme meg igjennom selv med nedsatt funksjonsevne. Den vil også gi viktig svar på om jeg kan jobbe med som vanlig sykepleier, eller ikke.
Hva går dagene til da?
Jeg er hjemmeværende og trives relativt dårlig med det, men prøver å gjøre det beste ut av det allikevel. Det tærer på psyken å være hjemmeværende, spesielt når man helst vil tilbake til jobben sin. Hverdagen er vanskelig, men jeg tror jeg blir litt flinkere på det for hver dag som går på å mestre det på en god måte.
Det går med mye tid til opptreningen. Jeg går til fysioterapeut to ganger i uken, og så har jeg akkurat startet opp med bassengtrening en gang i uken. Resten av uka trener jeg hjemme – varierende aktiviteter. Det blir også en hviledag eller tre – som er viktig med tanke på utmattelsen.
Resten av tiden bruker jeg på huslige arbeidsoppgaver og småbrukets pliktoppgaver og prosjekter. Jeg jobber med bokprosjektet mitt (slektsforskning) og finner stadig noen nye fjerne slektninger. Jeg spiller avhengihetsskapende spill på Facebook. Mest når jeg hviler, men litt utenom også. Så – nesten viktigst – er jeg tilbake på Åråsen, og på Åråsen finner jeg alltid livskvalitet for det er to timer hvor alt dette andre ikke eksisterer. Jeg legger igjen alt som er i portene på Åråsen, og lever i en helt egen verden. Det er to timer med bare fotball – god eller dårlig – og stemning, og bare det.
Så slik er det. Slik har jeg det nå og slik vil det trolig være en stund.
Hanna said:
Krysser fingrene for alt går bra våren 2014 – og spesielt disse 10 ukene du har igjen før du er ferdig utdannet 🙂
Tror det har gjort deg godt at du har fått kommet deg tilbake til Åråsen for å heie frem guttene deres på godt og vondt 🙂 Blir spennende å se hvordan resten av sesongen går. Ser frem til kampen mot dere i oktober – selv om det er Delta oppdrag på meg den helgen :S
LikeLike
Eva Beate said:
Takk 🙂 – satser på at godt 2014.
LikeLike
Hanna said:
Krysser fingrene for alt går bra våren 2014 – og spesielt disse 10 ukene du har igjen før du er ferdig utdannet 🙂
Tror det har gjort deg godt at du har fått kommet deg tilbake til Åråsen for å heie frem guttene deres på godt og vondt 🙂 Blir spennende å se hvordan resten av sesongen går. Ser frem til kampen mot dere i oktober – selv om det er Delta oppdrag på meg den helgen :S
LikeLike
Eva Beate said:
Takk 🙂 – satser på at godt 2014.
LikeLike
Randomjenta said:
Så bra at det går framover! Men skjønner at det er hardt for psyken å ikke skulle kunne begynne å jobbe før det har gått ett år. Håper de 10 ukene med praksis går kjempebra! Tenk så nært du er å være ferdigutdannet nå 😀 Du får bare ta tiden til hjelp, tiden går fortere enn man rekker å tro 🙂 Stå på!
LikeLike
Randomjenta said:
Så bra at det går framover! Men skjønner at det er hardt for psyken å ikke skulle kunne begynne å jobbe før det har gått ett år. Håper de 10 ukene med praksis går kjempebra! Tenk så nært du er å være ferdigutdannet nå 😀 Du får bare ta tiden til hjelp, tiden går fortere enn man rekker å tro 🙂 Stå på!
LikeLike
Eva Beate said:
Takk 🙂 – ja, det er så nærme, så nærme. Håper det går fort og er over på et blunk. Jeg tror det vil lette meg mye 🙂
LikeLike
MK said:
Klem til deg! Hvorfor er det slik at ting fører med seg nå mye annet?? Er så forbanna surt å ville, men ikke klare..
LikeLike
Eva Beate said:
Takk ❤ – ja, hater det. kjedelig med alt det andre, når man endelig føler på bedringen.
LikeLike
MK said:
Klem til deg! Hvorfor er det slik at ting fører med seg nå mye annet?? Er så forbanna surt å ville, men ikke klare..
LikeLike
Eva Beate said:
Takk ❤ – ja, hater det. kjedelig med alt det andre, når man endelig føler på bedringen.
LikeLike
Kathrine Louise said:
Jeg syns du er flink! Veldig kjedelig at det blir så mye mer enn bare den kneskaden, men desverre henger alt sammen. Krysser fingrene for at rehabiliteringstiden din går fort! Ønsker deg alt godt søta! ❤
LikeLike
Eva Beate said:
Takk for det 🙂 – langvarig feilbelastning skaper trykk på kroppen og da kommer det ene om det andre.
LikeLike
Kathrine Louise said:
Jeg syns du er flink! Veldig kjedelig at det blir så mye mer enn bare den kneskaden, men desverre henger alt sammen. Krysser fingrene for at rehabiliteringstiden din går fort! Ønsker deg alt godt søta! ❤
LikeLike
Eva Beate said:
Takk for det 🙂 – langvarig feilbelastning skaper trykk på kroppen og da kommer det ene om det andre.
LikeLike
Siv said:
Det går veldig fram over merker jeg – iallfall på din opplevelse av det hele. Og det er jeg glad for. Du har kommet deg så langt – jeg vet du kommer deg i ‘mål’ også!! :*
LikeLike
Siv said:
Det går veldig fram over merker jeg – iallfall på din opplevelse av det hele. Og det er jeg glad for. Du har kommet deg så langt – jeg vet du kommer deg i ‘mål’ også!! :*
LikeLike
Eva Beate said:
Takk for oppmuntrende kommentar 🙂
LikeLike
Ida Sundae said:
Skjønner godt at dette tærer på psyken. Det er ganske så kjedelig og uinspirerende å gå hjemme over lengre tid. Ønsker deg all mulig lykke framover. Håper virkelig du får fullført studiet, da får du bedre lønn og blir tatt mer seriøst. Lykke til, søta! You can do it!!!
LikeLike
Eva Beate said:
Det er veldig tungt, når man egentlig vil være ute i verden og gjøre noe nyttig. Ja, hovedmålet er å fullføre studiet slik at jeg står sterkere i arbeidslivet uavhengig av hva jeg søker på 🙂
LikeLike
Ida Sundae said:
Skjønner godt at dette tærer på psyken. Det er ganske så kjedelig og uinspirerende å gå hjemme over lengre tid. Ønsker deg all mulig lykke framover. Håper virkelig du får fullført studiet, da får du bedre lønn og blir tatt mer seriøst. Lykke til, søta! You can do it!!!
LikeLike
Eva Beate said:
Det er veldig tungt, når man egentlig vil være ute i verden og gjøre noe nyttig. Ja, hovedmålet er å fullføre studiet slik at jeg står sterkere i arbeidslivet uavhengig av hva jeg søker på 🙂
LikeLike
Nina C. said:
Utrolig fint med en liten oppdatering på “knefronten” for å si det på den måten. Men det er jo bare positivt at ting går fremover selvom det går saktig.:) Lykke til fremover!
LikeLike
Eva Beate said:
Bare hyggelig 🙂 – ja, det er veldig sakte, men det er det som må til!
LikeLike
Nina C. said:
Utrolig fint med en liten oppdatering på “knefronten” for å si det på den måten. Men det er jo bare positivt at ting går fremover selvom det går saktig.:) Lykke til fremover!
LikeLike
Eva Beate said:
Bare hyggelig 🙂 – ja, det er veldig sakte, men det er det som må til!
LikeLike
Benedikte said:
Så bra at ting får fremover! Skjønner at veien kan være litt snublete, men jeg krysser fingrene for at ting blir helt bra til slutt! 🙂
LikeLike
Eva Beate said:
Takk for det 🙂
LikeLike
SusanneVedvik said:
Jeg merker at du virkelig har fremgang! Det er så fint å følge deg å se hvor sterk du er og hvordan du jobber deg fremover. Selvfølgelig henger alt sammen og man kan få både den ene og den andre “bivirkningen” av hardt arbeid og kanskje ikke så raske resultater som man hadde håpet – men jeg synes du er kjempeflink. Stå på!
LikeLike
Eva Beate said:
Takk for det 🙂 – koselige ord 🙂 Bivirkningene henger sammen med sykdommen – ikke treningen. EN bivirkning av 10 mnd sengeliggende.
LikeLike
SusanneVedvik said:
Jeg merker at du virkelig har fremgang! Det er så fint å følge deg å se hvor sterk du er og hvordan du jobber deg fremover. Selvfølgelig henger alt sammen og man kan få både den ene og den andre “bivirkningen” av hardt arbeid og kanskje ikke så raske resultater som man hadde håpet – men jeg synes du er kjempeflink. Stå på!
LikeLike
Eva Beate said:
Takk for det 🙂 – koselige ord 🙂 Bivirkningene henger sammen med sykdommen – ikke treningen. EN bivirkning av 10 mnd sengeliggende.
LikeLike
Luisa Fernanda del Mar said:
Jeg syns du er så tøff! Du deler så mye, både oppturer og nedturer. Det som er godt med å skrive om det vonde er at det er litt som terapi, det er godt å få det ut på en eller annen måte. Jeg er sikker på at du vil nå målene dine! Da jeg brakk foten fikk jeg en ny giv, opptreningen var vond og lang, men den ga meg også en ny rutine, nye hobbyer og jeg var plutselig ikke bare god i foten igjen, men jeg var sterkere og mye lettere. Jeg var også gladere 🙂 Ønsker deg alt godt, bare stå på og ta deg en hvil når det trengs 😉
LikeLike
Eva Beate said:
Det er nettopp derfor jeg skriver så mye, fordi det for meg fungerer som ganske god terapi. Spennende å se hva fremtiden bringer av all treningen.
LikeLike
Jorunn said:
Hold ut!
Syns du er sterk jeg… Det er virkelig ikke lett å gå hjemme med sykdom over lengre tid, og det at du ikke trives med det, er jo egentlig et fantastisk godt tegn syns nå jeg!
Dette er jeg sikker på at du vil fikse 😉
LikeLike
Eva Beate said:
Takk for det! Nei, det er ikke lett og jeg liker det ikke. Så jeg vil nok være relativt klar når jeg får klarsignal til å jobbe igjen. Gleder meg allerede! 😉
LikeLike
Jorunn said:
Hold ut!
Syns du er sterk jeg… Det er virkelig ikke lett å gå hjemme med sykdom over lengre tid, og det at du ikke trives med det, er jo egentlig et fantastisk godt tegn syns nå jeg!
Dette er jeg sikker på at du vil fikse 😉
LikeLike
Eva Beate said:
Takk for det! Nei, det er ikke lett og jeg liker det ikke. Så jeg vil nok være relativt klar når jeg får klarsignal til å jobbe igjen. Gleder meg allerede! 😉
LikeLike
Christine Lövendahl said:
Synes du er sterk som klarer å skrive om nedturene også. Jeg prøver men jeg får det ikke helt til :s
LikeLike
Eva Beate said:
Det er ingen enkel sak – man overveier ordene sine mye, men for meg er det god terapi 🙂
LikeLike