En lett forstuelse

Det begynte der. En gang for over to år siden. Det begynte egentlig på en fest et par timer tidligere, som resulterte i ambulanse og en tur på akuttmottak. Det fortsatte med sterke smerter og tårer. Legen konkluderte med en lett forstuelse av venstre kne. Jeg husker den første fysioterapeuten jeg kom i kontakt med mente jeg trengte bare et par timer fysioterapi for å bli frisk.

Jeg har aldri vært i nærheten av noe av det.

På tirsdag hilste jeg på ortopeden min. Jeg var på jobb – ortopedisk avdeling – da han kom ut fra et pasientrom. Jeg smilte bredt – direkte stolt over hvor jeg stod. Han så mer usikker ut – som om han ikke var sikker på hva han så.

Han innrømte det idag. Han hadde vært usikker. Han var sikker på at det var meg han så, men han hadde blitt meget usikker siden jeg stod der i hvitt. Det var igrunn ikke noe slikt han forventet. Da han så meg dagen etter, forstod han at han hadde sett rett. Han smilte bredt på onsdag og han smilte like bredt idag. Han har faktisk et ganske legendarisk smil. Det er så moro.

Jeg har vært på kontroll idag. Jeg har telt ned til denne timen siden mai ifjor og endelig var den her. Jeg har ikke ventet noe mindre siste månedene. Jeg har vært så utrolig klar for å triumfere. Jeg har gledet meg til å møte ortopeden min igjen og det ble et meget hyggelig møte.

Han smilte bredt allerede da han hentet meg inn, og ble ikke noe mindre blid av å høre hvordan det gikk. Prognosene mine er knust til fillebiter. Han mente at jeg har hatt litt flaks på min side, fordi operasjonen for et år siden var et ekstremt risikoprosjekt som først dro av gårde i feil retning.

Jeg har en patellofemoral lidelse, som trolig vil følge meg livet ut. Kneet er ikke tilbake til det gode gamle. Det er flere bruskskader og trolig en god del arrvev, som vil forstyrre kneet. Det merker jeg godt. Det er litt smårusk, men man lærer seg å leve med det. Jeg har ihvertfall innstilt meg på å leve med det. Det er ingenting ortopeden kan gjøre noe med. Han var opptatt av det idag, men ble fornøyd over å høre at min vilje også forstod det.

Han var veldig glad for at det hadde gått bra, og var veldig glad på mine vegne fordi han så at jeg hadde det virkelig ikke bra for et år siden. Det er alltid godt for en kirurg når han lykkes. Det er like moro for ham, som det er for meg – selv om betydningen er størst for min del.

Jeg er strålende fornøyd med behandlingen jeg har fått fra Ahus. Ja, jeg har vært flyforbanna på ortopeden flere ganger, men han er en dyktig mann med mye kunnskap. All behandlingen har vært grundig faglig begrunnet og i etterpåklokskapen har alt han har sagt vært riktig. Behandlingen har vært riktig, men ekstremt langvarig. Han har gitt meg mye av sin tålmodighet. Han har gitt meg en helt fantastisk oppfølgning. Han har virkelig lagt ned innsats i min skade og min helse. Det har vært god dialog og en god tone. Det har aldri vært langt mellom smil og munter tone, samtidig som det har vært alvor og seriøst.

Jeg kan også skryte av avdelingene jeg har vært innlagt på. Jeg har vært pasient på begge de to ortopediske avdelingene ved Ahus og fått god pleie fra sykepleiere og hjelpepleiere. Jeg har fått oppfølgning og fysioterapi fra tre dyktige fysioterapeuter, som har vært like forvirra og frustrerte som de fleste andre, men som har gitt viktige bidrag til å få meg opp og stå. Ja, de har forsøkt å få meg til å gå også med mindre suksess. Det fikset jeg først når jeg kom hjem.

Nå er jeg frisk. Kneskaden er et avsluttet kapitell.
Fra nå av er ortopeden og jeg arbeidskolleger som skal samarbeide på sengepost om andre pasienter. Jeg er nemlig ferdig som pasient!