Hvordan går det?

Det er snodig hvordan det er enklere å skrive om nedturene, fremfor oppturene. Oppdateringene rundt skaden og livet med skaden kommer stadig sjeldnere og det faktisk et godt tegn. Husk det!

Det er mange som lurer på det der – hvordan det går. Ikke at jeg merker spesielt mange som lurer, men indikasjonen tilsier at mange lurer. De fleste spør nemlig min mor, min far, min søster eller bror – muligens også min bestefar – fremfor å spørre meg og det er helt greit det altså. Jeg hater egentlig å få spørsmålet fordi jeg aldri vet hva jeg skal svare, men jeg er takknemlig for alle som bryr seg 🙂

photo flickr

Så – rett på sak: Hvordan går det?
Det går fremover. Det var en lengre periode det ikke gikk fremover (før operasjonen), men nå gjør det absolutt det og det gir lys i tunnelen, som er en viktig faktor for motivasjonen. Jeg er kvitt så og si alle smertene, med unntak for noe smårusk. Jeg har fått igjen funksjonen i kneet uten tekniske feil (som det var mange av før operasjonen), men også det med noe smårusk. Treningen går fremover. Ufattelig sakte, men det er det sikreste kortet. Jeg er oppegående, og dermed ikke lenger lenket til min seng. Det gjør at jeg fungerer bedre til hverdags og i eget hjem. Jeg klarer igjen å utføre oppgaver som hører hverdagslivet til. Jeg er selvfølgelig glad og lykkelig over at hverdagen endelig fungerer igjen og at ting går gradvis fremover steg for steg.

Det er allikevel slik at man veldig lett får sekundær komplikasjoner / diagnoser / sykdommer når man blir langvarig syk. Jeg er intet unntak. Nå som kneet er “ute av verden” – så kommer disse andre tingene bedre til syne og det jeg tar av medisiner nå er relatert til dette andre, fremfor selve kneet. Jeg sliter med en slags angst (en dose PTSD, litt fobi og bittelitt generalisert angst) etter mange måneder med en så stor nedsatt funksjonsevne at det har blitt en enorm krise. Jeg og kneet trenger lang tid på å bli venner med hverandre igjen, og så lenge vi er uvenner så plages psyken. Jeg sliter også med fysisk utmattelse – som henger sammen med muskelsvakhet og dårlig utholdenhet. Jeg regelrett faller sammen sånn nå og da, og trenger en dag eller to på å stå oppreist igjen. Det blir jo gjerne slik når man blir langvarig sengeliggende. Energien forsvinner, men det kan gjøres noe med.

photo flickr

Hva med jobben og studiene:
Jeg er ikke tilbake i jobb enda og jeg kommer ikke tilbake i jobb før tidligst ett år etter operasjonen, som er mars 2014. Jeg har en fysisk krevende jobb og må dermed være 100% før jeg kan gå tilbake. Det at jeg ikke kan gjenoppta dette før tidligst ett år etter operasjonen henger sammen med at ingen – absolutt ingen – vet hva slags skademekanisme det er snakk om som utløste skaden, og med den komplekse sykehistorien denne skaden har hatt så er det bred enighet om at det skal trenes opp sakte og brukes god tid. Det skal ikke tas en for tidlig sjanse, fordi det da er det en betraktelig økt risiko for varig nedsatt funksjon og skade i kneet.

Det er også et spørsmål om jeg noen gang kommer tilbake. Jeg har hatt – og enda delvis har – en ganske stor funksjonsnedsettelse i kneet. Det gir begrensinger som vi håper og tror jeg kan trene meg ut av, men vi vet ikke. Dette er spørsmål jeg ikke vil få svar på før våren 2014.

Jeg har også 10 uker igjen med yrkesrettet praksis på Høgskolen, før jeg er ferdigutdannet sykepleier. Alt fokus ligger rettet mot dette nå. Det er utrolig viktig for meg å få fullført utdanningen min (spesielt når det gjenstår kun 10 uker av 3 år) slik at jeg står sterkere i arbeidslivet når jeg skal ut å søke jobb – uavhengig av hva jeg søker på. Praksisen min skal tilrettelegges, slik at jeg kan komme meg igjennom selv med nedsatt funksjonsevne. Den vil også gi viktig svar på om jeg kan jobbe med som vanlig sykepleier, eller ikke.

photo flickr

Hva går dagene til da?
Jeg er hjemmeværende og trives relativt dårlig med det, men prøver å gjøre det beste ut av det allikevel. Det tærer på psyken å være hjemmeværende, spesielt når man helst vil tilbake til jobben sin. Hverdagen er vanskelig, men jeg tror jeg blir litt flinkere på det for hver dag som går på å mestre det på en god måte.

Det går med mye tid til opptreningen. Jeg går til fysioterapeut to ganger i uken, og så har jeg akkurat startet opp med bassengtrening en gang i uken. Resten av uka trener jeg hjemme – varierende aktiviteter. Det blir også en hviledag eller tre – som er viktig med tanke på utmattelsen.

Resten av tiden bruker jeg på huslige arbeidsoppgaver og småbrukets pliktoppgaver og prosjekter. Jeg jobber med bokprosjektet mitt (slektsforskning) og finner stadig noen nye fjerne slektninger. Jeg spiller avhengihetsskapende spill på Facebook. Mest når jeg hviler, men litt utenom også. Så – nesten viktigst – er jeg tilbake på Åråsen, og på Åråsen finner jeg alltid livskvalitet for det er to timer hvor alt dette andre ikke eksisterer. Jeg legger igjen alt som er i portene på Åråsen, og lever i en helt egen verden. Det er to timer med bare fotball – god eller dårlig – og stemning, og bare det.

Så slik er det. Slik har jeg det nå og slik vil det trolig være en stund.