På fredag hadde vi fest på jobben. En utrolig kul fest! Fanken, jeg hadde det gøy! Jeg jobber med verdens kuleste folk. Festen endte dog ikke helt godt for meg. Vi danset litt, og plutselig lå jeg rett ut og skreik av smerter. Jeg hadde så vondt i kne. Au! Det var ubeskrivelig vondt. Så vondt at jeg trengte ambulanse for å komme meg videre. Så det ble ambulanse, morfin og en aldri så liten tur i Akuttmottaket på sykehuset.
Røntgen. Mer smertestillende. Legeterror (undersøkelser av kne). Mer smerter. Legen skrev meg ut med forstuet kne. Problemet var bare at jeg aldri klart å komme meg av båra i Akuttmottaket og legen konkluderte selv med at jeg aldri kom meg hjem. Så jeg ble innlagt. Dagen etter ville en ny lege skrive meg ut – med samme diagnose, men som på natten så klarte de aldri å mobilisere meg og man konkluderte med at jeg hadde smerter litt for sterke til å være en forstuing. Så det ble tatt CT som viste at skader inne i kneet som tilsa en traumatisk patellaluksasjon (kneskål-luksasjon). Kneskålen min har beveget seg ut av sine normale vidder, og skadet litt sener og slått av noen fragmenter.
Med det som bakgrunn måtte det en vurdering til av knespesialist. Dette skjedde på lørdag, og knespesialistene var ikke på jobb før på mandag. Så da ble jeg flyttet til vanlig ortopedisk sengepost, og kunne se for meg resten av helgen på sykehus. Hele helgen slet jeg med masse smerter. Sov dårlig om natten. Sov egentlig bare fordi jeg kjempe kjempe sliten. På mandagen kom konklusjonen fra ekspertene. Ingen operasjon, men konservativ behandling med ortose og fysioterapi. Et opptreningsperspektiv på 4-6 måneder. Freaking awesome eller ikke?
Det ender allikevel ikke der. Smertene var så intense, og selvom fysioterapeutene prøvde etter beste evne, så kom jeg meg ikke opp av senga. Synd ikke legen så det – arrogant type. For når han kom dagen etter så fikk jeg valget med å stå opp av senga. Ja, nærmest skjerpe meg – “for så vondt gjør det ikke” eller så søkte de meg til korttidsplass ved sykehjemmet i kommunen min. Jeg har aldri før i hele mitt liv funnet sterkere vilje og trass enn jeg gjorde da. Hvem er det som vil sendes til et sykehjem? En 23-åring på sykehjem? Jeg har ikke opplevd det enda.
Så jeg samlet alt jeg hadde av krefter. Banna og sverta. Jeg kom meg opp av senga. Jeg måtte bare. Sterkt påvirket av smerter, trosset jeg alt. Så nå er jeg hjemme hos mamma og pappa. Jeg har fortsatt sterke smerter, men jeg merker bedring og jeg kommer meg slik at jeg blir stadig mer oppgående. Det er deilig, men jeg er ganske frustrert over hvordan legen ikke forstod mine smerter og måten han opptrådde. Jeg synes det var dårlig gjort. Samhandlingsreformen er ikke bare god. Hvis dette hadde skjedd før den reformen, hadde jeg fått bli liggende til jeg var i det minste fem prosent mobilisert ut av senga (etter normalt tempo) før han skrev meg ut. Da ville han aldri ha tenkt tanken engang på å sende meg på korttidsplass i kommunen. Fordi det for oss alle er ganske unaturlig og usansynlig at unge mennesker havner nettopp der.
Nå venter trening med fysioterapeut. Sykepleiestudiene opplever en trøkk (det kommer jeg tilbake til). Jeg er sykmeldt fra jobben. Jeg er sykmeldt fra praksis. Jeg skal bare gå hjemme eller feil, jeg skal bare sitte hjemme. Livet er flott. Not.
Beiks blogg 